Skuddår smeller ikke (2017)

av Kristin Lyhmann
Nes Lenseteaters fjerde produksjon

FOTO: Cicilie S. Andersen

Synopsis
Handlingen finner sted i Skiptvet, Østfold under 2. verdenskrig og er basert på 3 begivenheter:
– Gutter fra bygda deltok i kampene ved Fossum bro 13 – 14. April 1940.
– Jødiske Abosch, norsk statsborger bosatt i Skiptvet, ble sendt til Auschwitz med fangeskipet Donau 26. November 1942.
– Et feilslipp med våpen fra England havnet i Åmotskauen natta mellom 26 og 27. November

1944
Det meste av handlingen foregår ved tømmersorteringslensa, bygdas største arbeidsplass.
Fortellinger fra lensa og intervjuer med bygdefolk er faktagrunnlaget.
Personene er oppdiktet – selv om flere av dem har trekk fra folk som har levd ved elva under krigen.

Erik er en unggutt som har deltatt ved Fossum, er blitt traumatisert og har bestemt seg for: aldri mer krig! Han nærmest rømmer til det fredeligste stedet på kartet, lille Skiptvet – bygda som ble glemt under mobiliseringen. I Moss trodde man Skiptvet sorterte under Spydeberg, i Spydeberg at Skiptvet hørte under Moss.

Kari er ei ungjente som skulle tatt artium i Fredrikstad i 1940. Men klassen deltok i illegalt arbeid, og måtte rømme før skoleslutt. Kari drar hjem til Skiptvet og blir vikarlærer i krigsårene, og fungerer som budbringer mellom gutta i den hjemmestyrken som etter hvert opparbeides. Hun blir også involvert i skjebnen til jøden Abosch. Det merker henne og gjør henne mer og mer aktiv i motstandsarbeidet. Hun får en sentral rolle i forbindelse med våpenslippet. Men hvordan skal hun forholde seg til den siste fasen av krigen, da man venter hjem de gutta som har fått militærutdannelse i Sverige?

Krigshissingen på norsk side foran ”sluttkampen” blir et dilemma for henne. I ettertid vet vi at det ikke ble noen sluttkamp, da Hitler tok livet sitt, og tyske styrker trakk seg noenlunde pent ut. Men det visste man ikke, og nordmenn forberedte seg med våpen fra England og styrker fra Sverige. Stykket følger ikke krigsbegivenhetene helt fram til fred og flagg og feiring, men slutter i alle krigers gordiske knute: Hvordan slutte ALL krig, ALLTID fra nå av?!

Kari og Erik KUNNE blitt et vakkert par, men hun slutter seg til våpentreningen, selv om hun tviler. Og han må lempes over til Sverige, han vet for mye og vil gjøre hva som helst for å hindre at våpnene kommer i bruk. Ved den mer eller mindre brutale avskjeden, roper hun etter ham at når han bare klarer å finne de ORDENE som kan stanse VÅPNENE, da kommer hun.

Stykket er ikke skrevet for realistisk spillestil, selv om det har mange scener hentet fra virkeligheten. Oppsettingen er tenkt som en dans, der motstandsfolk, potensielle angivere, barn, husmødre, fjortiser, grenselos, postmann, prest og et par tyske unggutter omgås, sniker, hvisker, roper, røper og elsker hverandre.

For det lå en forbudt danseplatting et sted i skauen i Skiptvet, der alle møttes.