Forestillinger

Det er skjetvingen Kristin Lyhmann som tar oss med inn i historiene og fortellingene fra Skiptvet, og forvandler dem til teaterstykker som foregår på friluftsscenen med utsikt over Glomma.

Lyhmann er teaterhistoriker og dramatiker, og medlem av Norske dramatikeres forbund.  Sammen med ektemannen Gudmund Groven etablerte hun Nes Lenseteater i 2009

Nes Lenseteater har hatt profesjonelle regissører, og en blanding av profesjonelle og amatørskuespillere på scenen. Forestillingene til Nes Lenseteater har nådd ut til et stort publikum.

 «Brødre» (2024)

Forestillingen «BRØDRE» er basert på den store streiken som fant sted i den norske papirindustrien i 1926, og er en forestilling om streik, lojalitet og vanskelige valg.

– Med «BRØDRE» er vi tilbake til utgangspunktet for Nes Lenseteater oppsetninger på vår unike friluftscene. Vår første oppsetning «Spor i vann» tok utgangspunkt i den første streiken i 1853. Med «BRØDRE» er vi fremme ved streiken i celluloseindustrien i 1926 og dens betydning for arbeiderne ved Nes Lense og lokalmiljøet i Skiptvet, sier dramatiker Kristin Lyhmann.

Lensearbeiderne ved Nes Lense i Skiptvet var en viktig del av denne streiken og den munnet ut i et stort slagsmål på og ved elven, mellom de streikende og streikebryterne. Politi fra hele Østlandet rykket ut for å beskytte streikebryterne, de arbeidsvillige som de ble kalt.

Totalt deltok 20 skuespillere i alderen 9 til 70.

Vår Herre: Tilla Marie Thon Christiansen
St Peter: Ånund Meberg Myhren

Familien:
Zakarias: Morten Strande
Boel: Siv-Anita Wernersdatter
Thorvald: Erik Aarum Kirkegaard
Klaus: Benjamin Lillebekk
Espen: Oda Isabel Antonsen

Amanda, mor til Aud: Susan Bos
Aud, datter til Amanda: Manja Iselin Espenes
Pernilla: Lise Skogstad Loftsgaard
Rigmor: Tilla Marie Thon Christiansen
Petra: Julie Sveen
Synnøve: Vilde Krogh
Lensmann: Manja Iselin Espenes
Anton, bondesønn: Julie Sveen
Cæsar, dreng: Lars Svartedal
Kristian, streikebryter: Susan Bos
Lenseformannen: Anne-Grethe Rothkappel
Bratvold, forhandler for de streikende: Lars Svartedal

Unggutter på lensa:
Oscar: Eirik Skakkebakke
Mats: Vilde Krogh

Barn:
Karoline: Mikaela Emilie Sørensen
Peder: Oscar Espenens
Olav: Emil Skakkebakke

Sanger: Lena Marie Graff
Elva: Oda Isabel Antonsen

  • Du går icke ensam – C.J.L. Almqvist, arr. Runa Viggen
  • Tintomaras sång – C.J.L. Almqvist, arr. Runa Viggen
  • Det er min sjel en frydfull trang. – Tekst: Henrik Wergeland, melodi: Vi ere en nasjon vi med, arr. Sigrid Solli Kornstad
  • Magdalenas sang – Gunleik Groven/Ragnvald Åheim
  • Stekte Harra og Gjødde svin – Trad. songleik/sangleik
  • Adam uti paradis – Reinlender fra Aseral. Trad.
  • Ælverapp – Tekst: Kristin Lyhmann, musikk: Runa Viggen
  • Dramatiker: Kristin Lyhmann
  • Regi: Ella Gyri Groven
  • Regiassistent: Agnes Kippersund Frogner
  • Piano og komposisjon: Runa Viggen Taksdal
  • Korledelse/sang: Sigrid Sollie Kornstad
  • Scenografi/kostyme: Ida Nove Canon
  • Inspisient: Julie Sveen
  • Produksjon: Susan Bos, Lars Roald Schie, Morten Strande, Siv-Anita Wernersdatter, Anne-Grethe Larsen
  • Matsjef: Nina Svartedal

 «Festen» (2022)

Foto av "Festen"

Forfatteren Kristin Lyhmann forteller:

På forsiden til programmet ved Einar Volds begravelse i 1921 står det:

«I Ungdomssaka du la din styrkje, Å reisa denne det var ditt yrkje». Vidnes Ungdomslag.

Stykket FESTEN handler om en ungdomsgruppe som forbereder fest i sitt eget ungdomshus. En fest som ender med drapet på en lederskikkelse.
Om dette var første fest i Ungdomshuset, vet vi ikke, men det ble den siste.

Fra desinfo til info

Å lage et stykke om den dramatiske hendelsen natta til 27. august 1921 var først en vei fra fake til facts. Antagelser og rykter hadde jeg hørt opp gjennom årene. Det ble hold i sakene da Svein Olav Agnalt og Bjørn Skjønhaug fortalte meg historien fra hver sin innfallsvinkel. Jeg fikk lese fra familien Wolds historiske nedtegnelser. Dermed hadde jeg et ankerfeste i forhold til både info og desinfo. Det er klart at en så traumatisk hendelse har fått fantasien til å løpe løpsk og fått rykter til å bli til.

Men jeg måtte ha en annen angrepsvinkel på stoffet også: Hvem var denne unggutten, ikke 22 år ennå, som kom til å bli drapsmann denne festnatta?

Han var fremmed i bygda, hadde vært sjømann. Han hadde jobbet på Nes lense presis én arbeidsuke før festen – og drapet. Der arbeidet han sammen med flere av de ungdommene som forberedte festen.

Ella Gyri Groven og jeg satt på Riksarkivet i Oslo med svære permer som inneholdt barndoms-, skole-, yrkesliv- og fengselshistorien til ham som ble dømt for drapet. Lokalpressen hadde referat fra prosessen. Men selve rettsreferatet lyktes vi ikke i å få tak i. Riksarkivet henviste oss til Sarpsborg, men derfra fikk vi aldri noe.

Ut av en de tunge protokollene på Riksarkivet falt en liten håndskrevet lapp: «Boye Ording Storm Andersen. Affære i Canada. Mon selv drept?»
Den kommentaren sendte Ella Gyri på nye leterunder: Hun gikk gjennom alle offentlige henrettelser i USA og Kanada i en rimelig tidsperiode. Han figurerte ikke i noen av arkivene. Han kunne naturligvis ha endret navn, som så mange nordmenn gjorde.

Men slektsforsker Marius Hellerud løste gåten for oss:

«Pensjonert, singel kanadisk statsborger med ukjent fødeland, pensjonist med ukjent yrke, Boye Andersen, døde 71 år gammel på St Paul’s Hospital i Vancouver, Canada 23. november 1970.» Hendelsen var ikke bare lokalhistorisk. Drapet i Vidnes ble en avissak over hele landet.

Det ble to dager på Universitetsbiblioteket også, for å se på avisoppslagene fra nord til sør i landet. Den gang var ikke pressen redd for å forhåndsdømme!

I dette tilfellet var den antatte drapsmannen den samme som ble dømt. Men presseetikken er faktisk LITT bedre nå enn i 1921 – 22 da denne saken pågikk.

Han fikk en dom på 7 år, tilsto aldri, og gikk ombord på Amerikabåten etter 4 ½ års soning.

Vår finske gjesteinstruktør Tytti Oittinen har deltatt i informasjonsinnsamlingen hele veien:

Hva var Norge i 1921, kort etter første verdenskrig. Spanskesyken var ikke helt slått tilbake ennå, den tok seg opp hver høst. Partiet Venstre ble etablert. Det var brennevinsforbud med alt det førte til av smugling og andre omveier til sprit. I Skiptvet var det fattigdom og nødsarbeid. Det var mange misjonsforeninger i bygda. Den nasjonale ungdomsbevegelsen hadde sådd sine frø. Hva slags musikk spilte man i de ulike miljøene. Hva med dans? Slike spørsmål stilte Tytti, og hun sammenlignet med finske forhold. Hvilket miljø skulle handlingen settes inn i. Hvordan tenkte de unge som forberedte festen i EGET HUS?

Flere utsettelser

Det verken vi eller noen annen var forberedt på, det var utsettelsene som skulle komme. I 2022 er det 5 år siden Nes Lenseteaters siste produksjon. Første hindring var forsinkelser med hensyn til ny publikumstribune, og så kom… Jo da, vi satte i gang med teaterprøver på vårparten 2020 og igjen i 2021. Og for tredje gang i 2022.

Et dyktig styre har holdt ut disse koronaårene, de har etablert skuespillerstab og finansiert produksjonen. Noen av styremedlemmene er også skuespillere, og de har i sannhet slitt med penger og utsettelser før de nå endelig skal stå på scenen.

Jeg sier med stolthet at denne gangen er både amatører og profesjonelle fra Indre Østfold. Vi er selvfølgelig kjempestolte over Edvin Anstensrud som har vært på barneteaterleirer her i bygda fra han var en neve stor, har utdannet seg i løpet av NL’s historie og er nå skuespiller både her og der.

Enda to nyutdannede Indre østfoldinger har vi med denne gangen, Erik Aarum Kirkegaard fra Spydeberg og Benjamin Lillebekk fra Mysen. Scenografen vår, Tom Simonsen og kostrymedesigneren, Wenche Andresen bor begge i Skiptvet.

Hilsen Kristin Lyhman, Dramatiker

  • Dramatiker: Kristin Lyhmann
  • Regissør: Tytti Oittinen
  • Regiassistent/koreograf: Ella Gyri Groven
  • Scenograf: Tom Simonsen
  • Kostyme-design: Wenche Andresen
  • Kostymeproduksjon: Solveig Engebretsen, Marit Knudsen, Anne-Lise Strande, Liv Rønning Westli, Mona Irene Thon, Ann-Cecilie Løken Christiansen, Wenche Holt
  • Lyd: Tangen Lyd og Lys a/s
  • Musikk: Hans Vidar Torp, Sigrid Sollie Kornstad, Ånund Meberg Myhren, Benjamin Kippersund
  • Produsent: Susan Bos
  • Inspisient: Siv-Anita Krogh
  • PR og program: Anne Lindholm
  • Design Lenseposten: Member Media v/Therese Myklebust
  • Matgruppe under ledelse av Nina Svartedal
  • Bryllupsopløpet: Connies vals; Med tog mot Vågå, – Hans-Vidar Torp
  • Lenseræp – Gunleik Groven
  • Musikk av The Temperance Seven
  • Musikk av Edward Vesala
  • Vårdraumen: Bryllupsvals til Gunnar og Kariann – Ånund Meberg Myhren
  • Kovalsen – Magnus Stinnerbom
  • Sing, sing, sing – Benny Goodman and his Orchestra
  • B-Burger Hamburger – etter Anders Ødegaarden
  • Gudmunddansen – etter Fuglestadbrødrene
  • Vossavals; Gamlingen på Tydnebotten og andre tradisjonslåter
  • Kanadafareren – mel. Træskoen Hvælva
  • I Brenning og vær – Ernst Rolf/Arve Opsahl
  • Jeg undres om båten kan føre meg frem – etter Hilda Ladim
  • Son er Norges fagreste idyll, sann – Vise fra forbudstiden
  • God natt, god natt – Henrik Wergelands oversettelse av tysk barnevers. Mel: Dagne Groven Myhren
  • Vammaralleren – Fritt etter The sick note av The Dubliners

 «Skuddår smeller ikke» (2017 )

Tekst: av Kristin Lyhmann. Nes Lenseteaters fjerde produksjon

Synopsis

Handlingen finner sted i Skiptvet, Østfold under 2. verdenskrig og er basert på 3 begivenheter:
– Gutter fra bygda deltok i kampene ved Fossum bro 13 – 14. April 1940.
– Jødiske Abosch, norsk statsborger bosatt i Skiptvet, ble sendt til Auschwitz med fangeskipet Donau 26. November 1942.
– Et feilslipp med våpen fra England havnet i Åmotskauen natta mellom 26 og 27. November

1944

Det meste av handlingen foregår ved tømmersorteringslensa, bygdas største arbeidsplass. Fortellinger fra lensa og intervjuer med bygdefolk er faktagrunnlaget. Personene er oppdiktet – selv om flere av dem har trekk fra folk som har levd ved elva under krigen.

Erik er en unggutt som har deltatt ved Fossum, er blitt traumatisert og har bestemt seg for: aldri mer krig! Han nærmest rømmer til det fredeligste stedet på kartet, lille Skiptvet – bygda som ble glemt under mobiliseringen. I Moss trodde man Skiptvet sorterte under Spydeberg, i Spydeberg at Skiptvet hørte under Moss.

Kari er ei ungjente som skulle tatt artium i Fredrikstad i 1940. Men klassen deltok i illegalt arbeid, og måtte rømme før skoleslutt. Kari drar hjem til Skiptvet og blir vikarlærer i krigsårene, og fungerer som budbringer mellom gutta i den hjemmestyrken som etter hvert opparbeides. Hun blir også involvert i skjebnen til jøden Abosch. Det merker henne og gjør henne mer og mer aktiv i motstandsarbeidet. Hun får en sentral rolle i forbindelse med våpenslippet. Men hvordan skal hun forholde seg til den siste fasen av krigen, da man venter hjem de gutta som har fått militærutdannelse i Sverige?

Krigshissingen på norsk side foran «sluttkampen» blir et dilemma for henne. I ettertid vet vi at det ikke ble noen sluttkamp, da Hitler tok livet sitt, og tyske styrker trakk seg noenlunde pent ut. Men det visste man ikke, og nordmenn forberedte seg med våpen fra England og styrker fra Sverige. Stykket følger ikke krigsbegivenhetene helt fram til fred og flagg og feiring, men slutter i alle krigers gordiske knute: Hvordan slutte ALL krig, ALLTID fra nå av?!

Kari og Erik KUNNE blitt et vakkert par, men hun slutter seg til våpentreningen, selv om hun tviler. Og han må lempes over til Sverige, han vet for mye og vil gjøre hva som helst for å hindre at våpnene kommer i bruk. Ved den mer eller mindre brutale avskjeden, roper hun etter ham at når han bare klarer å finne de ORDENE som kan stanse VÅPNENE, da kommer hun.

Stykket er ikke skrevet for realistisk spillestil, selv om det har mange scener hentet fra virkeligheten. Oppsettingen er tenkt som en dans, der motstandsfolk, potensielle angivere, barn, husmødre, fjortiser, grenselos, postmann, prest og et par tyske unggutter omgås, sniker, hvisker, roper, røper og elsker hverandre.

For det lå en forbudt danseplatting et sted i skauen i Skiptvet, der alle møttes.

 «Det andre landet» (2015)

Et teaterstykke om husmannsjenta Thea Foss (1858 – 1927) fra Eidsberg, som ble gründer i USA. Nes Lenseteaters tredje forestilling.

Stykket handler om husmannsjenta Thea Foss (1858 – 1927) fra Eidsberg, som ble gründer i USA. Fra hjembygda ved Glomma gikk ferden til byen Tacoma i staten Washington. Der tok hennes mann, husmannsgutten Andrew Foss fra Marker, imot henne og barna i et hus han hadde bygget på en flåte.

Foto av forestillingen «Det andre landet»

Theas geni var evnen hennes til å tenke hvem er jeg, hvor er jeg, hvem trenger meg her/nå? På flåten, med den aller beste utsikt til havna, så hun behovet for frakt mellom land og skutene som lå til anker. Hun kjøpte en robåt, solgte den og kjøpte en ny, beholdt etter hvert en båt og kunne starte frakttrafikk.

Thea Foss

Thea Foss (med tillatelse fra Foss Waterway Seaport)

Andrew var snekker, han gikk inn i bedriften, likeså søsken og nevøer hjemme fra Østfold. Andrew ble etter hvert konstruktør av en dråpeformet taubåt som kunne buksere store skip. For FOSS BOATHOUSE fulgte med tiden: Hvordan gjøre seg nyttig etter seilskutetiden? Los-virksomhet for store skip og tauing av tømmerslep inngikk etter hvert i familiebedriftens tjenester.

Foss Boathouse

Foss Boathouse

Foss Boathouse (med tillatelse fra Tacoma Public Library Image)

Nes Lenseteaters stykke følger Thea og Andrew på veien fra ekstrem fattigdom til tjenestegjørende virksomhet på den andre siden av kloden.

Foss Maritime Company (foss.com) i Seattle, Stillehavskystens største frakteskipsbedrift opererer i dag med 510 fartøy i havner fra Alaska til Midtøsten. Kompaniet feiret 125 års jubileum 2014, og regner grunnleggelsen av bedriften fra den dagen Thea Foss kjøpte og solgte sin første robåt.

 «Den som ikke er ropt opp kan gå hjem» (2012 )

Fotomontasje: Marianne Urstad Christiansen

Tekst: av Kristin Lyhmann. Nes Lenseteaters andre produksjon.

Fest i bestyrerboligen!

Tittelen er en replikk som Bestyreren skal ha avsluttet det årlige oppropet med. Han sto på trappa utenfor kontoret på ”Solnes” og ropte opp hvem som fikk arbeid på lensa denne sesongen, og avsluttet med at den som ikke var ropt opp, kunne gå.

Nå skal dette riktignok ha skjedd før krigen, mens stykket handlet om den første tiden etter 2. verdenskrig.
Stykket var bygget på minner, og minner fortelles og gjenfortelles, og kan nok iblant ta litt av.

Som det står i en sang i stykket:

For minnet og glemselen blander seg sammen
og blir til ei speiling av åssen det var.
Nå gir vi deg dette,
og så kan du rette
opp feila vi gjør i vårt dikt.
Det blir kanskje sannhet av slikt?
Sentralt i stykket sto to tidligere lensekræbber som ikke ble ropt opp denne gangen.
Hvordan reagerer den enkelte når urettferdigheten rammer?

Dette temaet speiles i en sterk skjebne fra etterkrigstidens Norge: karikaturtegneren Odd Einarson. Han bodde i Skiptvet etter krigen – etter at han hadde utløst den første alvorlige karikaturstriden her i landet. Han hadde karikert Hitler allerede i 1934. Men når vi kom til 1945, var det sentrale aktører i statsmakten som ble offer for Einarsons ord og tegninger: Han gikk offentlig ut mot dødsdom over norske nazister – med karikaturtegninger som våpen. Han ville ikke at vi skulle bli det vi kjempet imot. Fra årsskiftet 1946/47 nektet Narvesen å distribuere Einarsons karikaturblad ”Trollspeilet”. Han mistet atelieret sitt på Karl Johan i Oslo. Han mistet leiligheten sin. I praksis hadde han fått yrkesforbud.

Han flyttet til Skiptvet og begynte et nytt liv. Fra nå av levde han av å lage lystige portretter av ”oss”, alle sammen. Med hjelp av frisør Fossum og slepebåtkaptein Arnt Svartedal bygget han om en bil så han både kunne bo i den og bruke den til atelier. Med hjemmebygde biler reiste han Norge rundt i 38 år. Det sies at han har tegnet en halv million portretter av nordmenn.

I mens går livet sin gang ved lensa. Hvordan det gikk med de to arbeidsløse, er hovedhandlingen i stykket. Nå som stykket er utspilt (i hvert fall i første omgang), kan vi røpe det: Den ene ble elev av Einarson og slo inn på kunstnerbanen. Den andre måtte rase fra seg, før han gikk den lange veien gjennom fagforeningsarbeid, og fikk tilbake jobben.

For de eldste fra Indre Østfold var mange av historiene i stykket kjent. Lensa var den største førindustrielle arbeidsplassen i distriktet. Om lag 400 mann tok daglig med seg ”drammenser’n” sin, lensehaka, og spredte seg utover gangbroene som dekket elva i mellom Skiptvet på vestsiden, Eidsberg , Rakkestad og Varteig på østsiden. Tømmeret ble sortert ute på elva fra 1853 – da lensearbeiderne reiste seg i Norges første streik på vann! De tapte – Arbeidsplassen forble ute på vannet i 133 år til.

For de yngste tilskuerne var det nok en del ukjente ord og begrep i stykket. For det er det med språk, at når arbeidsoppgavene blir borte, da blir ordene for dem også borte. Nes Lenseteater ønsket å tydeliggjøre miljøet ved elva, så minnet om fløterne ikke skulle dø bort riktig enda. Det var tømmeret som var Norges første gull.

Fest i bestyrerboligen!

Som lensekræbbene synger i stykket:

Mens dem store satt og regna
på hva tømmeret var verdt,
da slo Krestoffer inn hakan
i en stokk som var helt makan
til dem andre tiltenkt Borregaard.

Det var oss,
oss som Einarson har tegna.
Det var oss som gikk på vannet,
brakte ”Norges gull” til landet,
det var oss.

  • Kristin Lyhmann: Dramatiker og produsent
  • Gudmund Groven: Instruktør, komponist og scenisk tilrettelegger
  • Ella Gyri Groven: Steppdans-instruktør og proff skuespiller
  • Inger Johanne Orefellen: Sanginstruktør
  • Musikere: Birgitte Henriksen og Terje Amundsen
  • Gunhild Johnsen: Rekvisitør og kostymer
  • Lars Tore Lande: Lydmann
  • Kjell Ludvigsen
  • Torgunn Skjelle Sollid
  • Olav Pedersen
  • May-Britt Borgen
  • Lars Sæther
  • Skiptvet kommune
  • Østfold fylkeskommune
  • DnBNOR Sparebankstiftelsen
  • Askim Sparebank
  • Norsk teaterråd
  • Østfold Teater
  • Fritt Ord
  • Arbeiderbevegelsens kulturnettverk Østfold
  • LO
  • Nabokommuner

 «Spor i vann» (2010)

Ælverapp (Foto: Magdalena Mekin)

Nes Lenseteater ble etablert med det formål å formidle historier som lever i muntlig tradisjon fra arbeiderne ved lensa.

SPOR I VANN var Nes Lenseteaters første produksjon. I forbindelse med oppsettingen ble skuespillerstaben etablert. På Nes lensemuseum ble det hogd en skogteig og bygd et amfi. Og veien bort til spillestedet ble betydelig oppjustert.
Stykket var en slags ”revy” over 300 år ved tømmersorteringslensa i Glomma mellom Skiptvet på vestsiden – Askim, Eidsberg, Rakkestad og Varteig på østsiden.

Handlingen foregikk en dugnadsdag ved museet, der man skulle lage ”bilder” fra lensehistorien. Hvert bilde var en historisk scene. Det ankom en amerikaner om skulle lete etter hjemstedet til kona si, her ved elva. Det var han som ble ”tilskueren” til scenene, og han fant til slutt sine egne.

Underveis fikk vi ”bilder” fra streiken ved Nes 1853. Det var en før-industriell streik. Tømmersorteringsarbeidet ble flyttet fra land og ut på vannet. Det ble en helt ny situasjon for arbeiderne, og de gikk til streik. De elleve lederne ble oppsagt, og det ble ikke noe påslag på lønna.

Vi fikk se kvinnene, de som ikke hadde arbeid på lensa, men samlet seg til sangmøte med håndarbeid. Og vi ble kjent med den første kvinnen som faktisk ble ansatt der.

Et ”bilde” fra 1930-tallet var av jøden Abosch som kom på trehjuls motorsykkel med varene sine, for å selge til lensekræbbene. Han bød på både dresser og skjerf og småsaker fra den blå bylten sin, og han skapte en lystig pause.

Men nå var hele lensa nedlagt, den fins bare som et minne og et museum.

Spor i vann
Det fins ikke spor i vann
Ingen kan høre latter’n fra gutta når Kal detter ut fra en pram
Ingen kan se han som stikker seg vekk og tar seg en hardt tiltrengt dram
For det fins ikke spor i vann.
Bare svanene flakser
Og sladrer og krakser i vårnatta:
Jo, det var her!
Det var akkurat her
Besteforeldra dine ble kjær
I en’annen mens elva gikk svær

  • Kristin Lyhmann: Dramatiker og produsent
  • Gudmund Groven: Instruktør, komponist og scenisk tilrettelegger
  • Paolo Martini: Proff skuespiller
  • Inger Johanne Orefellen: Sanginstruktør
  • Musikere: Birgitte Henriksen og Terje Amundsen
  • Gunhild Johnsen: Rekvisitør og inspisient
  • Lars Tore Lande: Lydmann
  • Marianne Stranger: Enkelte kostymer
  • Spesialeffekter: Pradtana Anthony og Ratanasuk Sangthongatas
  • Cecilie Agnalt
  • Torgunn Skjelle Sollid
  • Tom Sydengen
  • Olav Pedersen
  • Kristin Lyhmann
  • Skiptvet kommune
  • Østfold fylkeskommune
  • DnBNOR Sparebankstiftelsen
  • Askim Sparebank
  • Norsk teaterråd
  • LO
  • Østfold Teater
  • Nabokommuner
Nes Lenseteater logo

©2024 Nes Lenseteater.

All rights reserved.
Følg oss på facebook

Kontakt oss:

Styreleder: Morten Strande
E-post: post@neslenseteater.no

Design:

Member Media AS
www.membermedia.no